LASTER... A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å

Kåte Virlaval

1.0 Tanker om anskaffelse av kjæreste

Alle har sitt. Og jeg har mitt. Slik er det. Mye i livet mitt fungerte ok. Jeg levde stabilt og arbeidsomt. Om kveldene satt jeg ofte for meg selv og leste om de gamle romerne, spesielt om Cæsar, lenge var jeg en av dem som leser om Cæsar. Det var et kontrollert liv. Det passet meg fint.

Men å hevde at livet mitt ikke inneholdt feil og mangler, blir urett. Jeg hadde for eksempel ikke kjæreste. Altså, for å nevne noe av det jeg ikke hadde.

Lenge hadde jeg ikke kjæreste. Hadde ikke kjæreste. Hadde ikke. Hadde ikke. Ingen kjæreste mens jeg studerte, for eksempel. Det hadde nok uansett ikke passet. Jeg har ærlig talt alltid sett litt ned på de som studerer og har kjæreste på samme tid. Det er lettsindig og useriøst. Det er tross alt svært masse å lese når man er student. Tusener av sider. Man leser i timer og måneder og år.

1


Jeg slet ut et tonn med markeringspenner, skriblet den ene siden etter den andre full av streker og notater og ble vant til å være alene. Ingen kjæreste da jeg begynte å arbeide, og ikke da jeg kjøpte leilighet og satte den i stand. Jeg lengtet etter noen å snakke med romerne om, enkelte av keiserne var for eksempel svært skruppelløse og derfor spennende, det måtte jeg holde for meg selv. Kompisene mine var ikke interessert. Noen av dem hadde kjærester, eller livsledsagere som jeg egentlig foretrekker å kalle det. Det er mer ordentlig og sier noe om forpliktelsen som ligger i det. Kjæreste høres mer ut som en hund man låner. Livsledsager er noe fast og nesten evig. Kall meg gammeldags.

Av og til lot kompisene mine det falle en kommentar om at dersom jeg også fant en dame, de kalte ofte kvinner for damer, kom det til å bli artigere å være meg. Det var ordet de brukte. Artig. Og dessuten, sa de, kunne vi i så fall gå ut med damene våre, og så kunne vi være kompiser med damer, det kom til å bli ordentlig morsomt. Kanskje kunne vi til og med reise til Syden med damene og spise og drikke og kjøre på en sånn stor banan som blir trukket bak en farkost med mange hestekrefter.

Tenk hvis kompisene mine hadde rett? Og jeg tenkte på dette:

a) Hva om jeg rett og slett bare skaffer meg en dame og er som de andre? Jeg hadde tross alt hørt masse bra om parforhold. Det virket trivelig. Jeg kunne saktens trenge en søt og blid person som alltid befinner seg ved min side, er oppmuntrende og fin og klapper meg med glatte hender og ikke får nok av meg, fordi jeg er så fin og spesiell.

b) Det kunne vel neppe bli helt feil, tenkte jeg. Det kunne til og med bli festlig. Og dessuten kunne det i beste fall medføre positive ringvirkninger, ikke minst økonomisk. For meg.

2


Jeg tenkte mest på meg på den tiden. Ikke at økonomien var det viktigste, men dersom man først har begynt å sette opp pluss- og minuslister, så må økonomien inn. Alt annet er useriøst. For dersom to mennesker inntar sin daglige hvile på samme adresse, betyr det at den adressen blir billigere å opprettholde, enn om det bare bor én person der. Dobbelt så billig, for å være presis. Dette er enkel matte. Jeg måtte bare klare å overbevise henne om at vi burde flytte inn hos meg. Det skulle jeg nok klare. Jeg har ganske god smak, og fra det ene vinduet på soverommet kan man til og med se litt av fjorden.

c) Folk som lever sammen, er litt mer tilfredse med livene sine enn de som lever alene. Dette er godt etablert. Blant annet leste jeg om det i et popularisert psykologisk tidsskrift. Parfolk, sto det, er litt mer tilfredse med livene sine enn andre. Ikke veldig masse, men litt er det faktisk. De er omtrent 6–7 prosent tilfredsere, sto det, og det skal man ikke kimse av. Alle monner drar. Én prosent her og én der, jeg tar det jeg kan få. Og jeg vil jo gjerne være en fornøyd person. Helst like tilfreds som andre. I hvert fall ikke noe særlig mindre.

d) Noe av motivasjonen min for å skaffe kjæreste var ønsket om bekreftelse. Såpass forsto jeg. Det er slitsomt alltid å skulle skryte av seg selv, og det er fysisk umulig å gi seg selv et klaps på skulderen, i hvert fall på den rette måten. Det er bedre at andre gjør det. Og jeg har alltid vært klar over at jeg er en kar som det er enkelt å si fine ting om. I motsetning, for eksempel, til enkelte andre personer, som det ikke alltid er lett å si positive ting om. Et par av kompisene mine var rett og slett uorganiserte sulliker. Dersom det fantes noen rettferdighet i verden, burde jeg fått dame lenge før dem. Dersom mennesker kunne deles inn hierarkisk etter hvor bra de er (jeg vet at det ikke går an, og at alle er like mye verdt og alt dette, men la oss nå for moro skyld si at det var mulig), da ville de to kompisene jeg nettopp nevnte, fått damer lenge etter meg. Minst et par år etter. Eller kanskje så masse som 8–10 år etter. Eller kanskje aldri. Jeg er bedre enn dem på omtrent alle områder. Ryddigere, snillere, smartere, sprekere, bedre utdannet og utstyrt med bedre smak både når det gjelder interiør,

3


klær, musikk og audiovisuell underholdning mer generelt. I tillegg ser jeg bra ut. Det sier alle. I hvert fall mange. Det er noe med nesen. Og haken. De er klassiske. Sies det. Nesten litt romerske. Hvis det var slik at en komité avgjorde hvem som skulle få dame, ville jeg blitt prioritert og dratt foran i køen.

2.0 Jenter beveger seg fryktelig fort

Jeg tok oppgaven på alvor og satte av tid til å se på jenter. Jeg kikket på dem på fortauet og på kafeer, men også i butikken og på trikken, oppsøkte steder hvor jenter ferdes. Det var fryktelig mange dameindivider ute og gikk, og jeg noterte meg dem. Det første døgnet så jeg på 32 stykker. Det neste over 50. Etter hvert var jeg oppe i rundt 85 i døgnet. De jeg klarte å ta bilder av, tok jeg bilder av. I løpet av en måned tok jeg bilder av nesten 790 jenter. I løpet av et år tok jeg bilde av 13 668 stykker. Det ble mange fine bilder av mange fine damer. En del av bildene ble uklare, jentene var enten på vei ut av bildet eller på vei inn i det, og de bevegde seg så raskt, jeg hadde aldri før tenkt over at jenter beveger seg så fort, men de er raske, fryktelig raske. Hvor var de på vei med den store farten sin? Det tenkte jeg mye på. Og dessuten var det frustrerende å sitte med bilder av tiltrekkende kvinner uten å vite navnene deres eller hvordan de kunne kontaktes. Et bilde er et bilde, og en jente en jente. Det er ikke det samme, selv om det ganske lenge er mulig å lure seg selv til å tro det.

3.0 Tendenser til å blande seksualitet og følelser

Enkelte av jentene hadde virkelig noe ekstra ved seg. Det er vanskelig å sette ord på hva det var, men jeg opplevde at de hadde en slags dybde, i mangel av et bedre ord vil jeg si at jeg opplevde at det var dybde. De var skikkelig pene. Og antakelig veldig, veldig dype. Personlighetene deres var sikkert veldig komplekse og fine. Dette både skremte og tiltrakk meg. Jeg var redd vi skulle

4


være for forskjellige. Jeg hadde lest masse om jenter og om at de kan være vanskelige. De skal for eksempel ha tendenser til å blande seksualitet og følelser. Jeg hadde lest alt mulig rart. Ikke følte jeg meg sikker på at de kom til å være interessert i det gamle Roma en gang. Alt flyter når det gjelder damer. Lite er sikkert.

3.1 Noen av de antatt beste

Etter å ha kikket på bildene i måneder, fant jeg ut at det var en ganske stor flokk av kvinneindivider som så ut til å ha spesielle kvaliteter. Dette gjaldt individ 230 og individ 394, men også individene 299, 402, 410, 413, 900, 1208, 1445, 1734, 1744 (egentlig helt utrolig å se to så fine og dype individer med bare ti individers mellomrom, verden er liten). Videre gjaldt det individene 1902, 2138, 2122, 2340, 3550, 3603, 5040, 6124 og 9366. (Denne siste var virkelig helt spesiell, jeg løp etter henne i sikkert et kvarter, men hun løp fra meg. Tenke seg til. Jenter har blitt så spreke i dag, slik var det ikke før, da visste jeg alltid hvor jeg hadde dem, og hvis jeg for eksempel tok lua til en av dem i skolegården, kom hun aldri til å klare å ta den tilbake, det var bombesikkert. Slik var det gjennom hele barndommen, alt var mye greiere den gangen, det var liksom ikke noe å lure på, gutter løp raskt og jenter sakte, det var ikke noe hokus pokus. Men nåtidens damer løper og løfter og gjør ting annerledes enn før. Det er nesten som om de har skjerpet seg. Det er den allmenne samfunnsutviklingen. Alle skjerper seg. Det er liksom ikke bra nok å løpe sakte lenger, og få lua si stjålet av en skøyeraktig klassekompis. Men jeg spør meg om ikke dagens damer trener for mye. Er det i ferd med å bli et samfunnsproblem? Note to self; dette kan bli et leserbrev i en publikasjon, tema: Overtrening blant jenter – er det bare sunt? Burde de brukt tiden på noe annet? Er de for eksempel flinke nok til å lage mat? Er de selvoppofrende nok? Jeg bare spør. Obs! Brannfakkel!).

5


Disse føltes også spesielle: 8445, 9643, 9443 og 9444 (de siste to gikk ved siden av hverandre, ganske utrolig, hva er oddsene for noe slikt, rakk jeg å tenke, men poff, så var de borte igjen). 9123 var også fin, og 9489, og faktisk også individ nr. 10 000 (jeg tenkte at noen kom til å hoppe frem og gi meg en oppmerksomhet på grunn av det rundet tallet, kanskje en gavesjekk eller noe – men nei) samt 10 855 og 11 898.

3.2 Handlingslammet

Alle disse jenteindividene gjorde meg handlingslammet. Jeg ble ute av stand til å handle. Jeg gikk på jobb og hjem igjen. Traff nesten ikke folk. Jeg satt i sofaen og leste om romerne i 123 dager. Deretter leste jeg litt om perserne i 11 dager, så romerne i 12 dager til og deretter i 24 dager, så i 44 dager og i 31 dager til og i 4 dager og 21 dager og enda 21 dager. Alt i alt ble det mange romere og mange dager. Men så tok jeg mot til meg.

4.0 Følere

Jeg stanset de antatt beste dameindividene på gaten og sa noe fint om meg selv og fortalte om tanker og planer. De var ikke alltid oppmerksomme. Hvordan kan damer få med seg det livet har å by på, hvis de alltid bare haster forbi? Det er et godt spørsmål. De skal liksom alltid til et annet sted. Øyeblikket er tydeligvis ikke bra nok. Jeg ble nødt til å skifte taktikk. Jeg la ut noen følere hos slekt og venner. Visste de om noen jenteindivider som var på utkikk etter en som meg? Kunne de i så fall være vennlige og formidle navn og adresse?

6


5.0 Proaktive meg

Jeg sluttet å være en ventetype og ble i stedet proaktiv. Faktisk kjenner jeg ingen som er like proaktiv som jeg ble den gangen. Jeg ble så proaktiv at det føltes rett å lage en brosjyre om meg selv og kvalitetene mine. Jeg tok noen fordelaktige bilder av meg selv, naturligvis helt propre og fine, og selvfølgelig uten unødig eksponering av naken kropp, vi lever i vulgære tider, det er jeg den første til å ta avstand fra. Derfor tok jeg i bruk den fine skjorten, den jeg kjøpte på Dressmann, men som ingen tror er kjøpt på Dressmann, og når jeg sier at den er kjøpt der, bruker folk å si: «Nei! Glem det!» En gang var det til og med en som sa: «Gå’ta banen!» Den tok jeg altså på, og så knipset jeg noen bilder jeg syntes presenterte meg på en positiv måte. Deretter skrev jeg noen stikkord om mine kvaliteter. Jeg liker ikke å skryte, det var som nevnt delvis derfor jeg hadde lyst på dame, en som kunne si alt det fine som bør sies, men som det ikke alltid passer at man sier selv. Litt klarte jeg likevel å skrive. Blant annet la jeg vekt på den proaktive siden min. Og litt på kunnskapene om romerne og andre utdødde folkeslag. Så kopierte jeg trykksaken på et kopikontor, jeg kostet på meg et litt fint, glanset papir, og delte den ut til noen av jentene som kom forbi. Noen ristet på hodet og løp forskremte bort, men de fleste tok i mot den med ulik grad av interesse før de dro videre. Jeg så for meg at damene skulle lese den i sofakroken en sen aften og bli oppildnet og opphisset og lengte etter å møte meg.

5.1 Internett har ødelagt

Følerne var ute blant slekt og venner, og brosjyren gikk sin seiersgang i damemiljøet, så jeg for meg. Jeg smurte meg med

7


tålmodighet og ventet. Jeg ventet nokså lenge, når sant skal sies. Etter hvert ble jeg skeptisk. Hva skjer med verden? Snakker ikke folk med hverandre lenger? Har internett ødelagt alt sammen? Hvor er den fine mellommenneskelige kontakten som det var så mye av da jeg var barn? Slike spørsmål surret og gikk i bakhodet, ja, egentlig i hele hodet.

5.2 Det jeg forestilte meg

Det var ikke til å unngå at jeg ble gående og forestille meg hvordan den fremtidige kvinnen i livet mitt skulle være. Jeg skjenket et glass øl, tok noen push-ups og kom etter hvert inn i en spesielt romantisk stemning. Dette foregikk oftest om kvelden, etter mørkets frembrudd. Når jeg lukket øynene, var det liksom som en lysfontene rundt henne. Hun beveget seg i et frodig landskap bevokst med dypgrønne busker og vekster. Det var liksom noe hobbitt-aktig over hele visjonen. Bortsett fra jenta, da. Hun var mer alveaktig. Høyreist og staselig og med et blikk som var uutgrunnelig, på grensen til melankolsk. Damen bodde i en hytte i en bakke i Roma i det første århundret, gikk rundt i en lyseblå kjole med hvite striper. Håret var nyvasket og uttrykket i ansiktet forvirret. Ikke grunnleggende forvirret, bare litt sånn i forbipasserende ubalanse, slik en kan bli dersom en er på vei hjem fra trening og gleder seg til sofaen, men kommer på at en har glemt å ta ut penger til polakkene som straks kommer for å legge fliser eller fikse noe en ikke klarer selv. I visjonen tenkte jeg at forvirringen egentlig var en slags overveldelse. Hun hadde ikke regnet med å treffe en så flott kar som meg rett ved hjemstedet sitt. «Hva er oddsene for det?», så jeg for meg at hun tenkte. «Det skal egentlig ikke være mulig», tenkte hun. «Alt kan vel ikke falle på plass så enkelt?», tenkte jeg også at hun tenkte.

5.3 Ideell BMI

I visjonen gikk jeg bort til henne og presenterte meg og sa at hvis

8


hun ville, kunne jeg bli en nær person i hennes liv. Jeg. Muligens den aller nærmeste, sa jeg. Den hun støttet seg på når ting var vanskelig, og den hun løp hjem fra arbeid til for å fortelle om noe artig som hadde skjedd. Jeg kunne bli den hun drømte om og så opp til og lengtet etter, hvis hun var på jobbseminar og for eksempel ønsket at et irriterende foredrag skulle ta slutt. Alt dette hadde jeg i meg, sa jeg. Det følte jeg meg sikker på. Jeg informerte henne om at jeg i tillegg til det jeg allerede hadde nevnt, er en romslig kar som ikke tar seg selv alvorlig, selv om det sikkert fins dem som tar seg selv enda mindre alvorlig, skjøt jeg inn, fordi jeg husket at jeg har lest at enkelte jenter tiltrekkes av ydmykhet, og dessuten, fortsatte jeg, er jeg en god lytter og flink med tekniske ting i hjemmet. Stødig på økonomi er jeg også. Og hvis du spør deg hvilken BMI jeg har, sa jeg, så er den på 25,5. Nå vet jo ikke jeg hva slags forhold du har til BMI, men 25,5 er faktisk ideelt. Noen vil mene det kan være fare for overvekt når BMI-en ligger på over 25, men de som har virkelig peiling, og som er i stand til å se forbi FNs fastspikrede oppfatning, vil vite at 25,5 er optimalt for en som meg. Det er rett og slett umulig å se for seg en bedre BMI. Spesielt når man tar høyde for at jeg har en fantastisk og direkte fabelaktig balanse mellom kroppsfett og muskelmasse. Og når man da i tillegg ser at den jevne livsstilen gjør at blodtrykk, kolesterol og blodsukkerverdier sannsynlig kommer til å holde seg på de nåværende lave nivåene, kan man slutte seg til at jeg alt i alt er godt beskyttet mot slag, infarkt, diabetes og alt det andre faenskapet som lurer under overflaten. Det betyr at hvis du knytter deg til meg, sa jeg, kan du trygt regne med å ha meg hos deg i mange, mange år. Jeg vil ha kommet for å bli. Jeg er en stayer som gjør det beste ut av alle situasjoner. Jeg tenker positivt, til og med når jeg er fortvilet. Det er meg i et nøtteskall, sa jeg. I tillegg skyr jeg naturligvis bruk av tobakk og andre rusmidler, drikker lite alkohol, rører meg rikelig, spiser sunt, er ikke stresset og lider ikke under andre, usunne livsbetingelser. Jeg vet det virker nesten for godt til å være sant, sa jeg, men venn deg bare til det, for slik er jeg. Og så spiser jeg rikelig med nøtter. Bare så du vet det.

6.0 Ventetiden på jentetiden

Denne litt tøffe adventaktige tiden var full av refleksjoner og følelser. Jenter er fornybare ressurser, tenkte jeg ofte for meg selv. Gi tål. Snart kommer hun. Dette er en teknikk jeg har laget rundt det med å holde motet oppe, selv om ting kan virke dystre. Jeg har blitt temmelig flink til det, og det virker. Jeg bygger rett og slett opp optimisme, stein på stein, og den vedvarer, det er en hjernegreie, jeg kontrollerer på en måte kjemien i hjernen, ikke spør hvordan jeg får det til, men jeg legger merke til at andre ikke er i stand til å gjøre det samme, så på en måte er slike som meg et slags forbilde for andre, burde i hvert fall være det. Hvor var jeg? Jo, jenter er fornybare ressurser, det kommer nye hele tiden, og det ser ikke ut til å stoppe. Det burde være nok til alle, men så enkelt er det likevel ikke. Enkelte får flere og noen får ingen. Dette er en grunnleggende urettferdighet som er altfor lite omtalt i pressen.

9


6.1 En gruvedriftmetafor

Damelandskapet kan virke innbydende dersom man studerer det fra avstand. Det ser lekkert ut. Man drømmer seg vekk. Det er innbydende på samme måte som et luftfoto av en åsside i Sør-Frankrike kan være det. Den ser myk og fantastisk ut, og frodig og grønn og spennende. Men står man midt i den, er det tornebusker og tett kratt overalt, og håpløst å se hvilke stier som fører deg trygt frem, og hvilke som ikke gjør det. Det er på samme måte med jenter. Når man treffer en, føles det som å finne gull. Man hakker litt i fjellet og plutselig blinker det til innimellom all steinen. Da kan man miste kontrollen. Obs! Først må man fastslå om det virkelig er edelt metall der inne. Deretter om det bare er et lokalt funn, eller om åren forsvinner innover i fjellet. Gjør den det, blir det et kost/nytte-regnestykke. Slik drift er ikke gratis. Tvert i mot. Den krever utstyr, kompetanse og tid. Kommer det til å være verdt det? Vil det koste mer enn det smaker? Er dette en åre som kan produsere rikdom i tiår etter tiår, eller vil den løpe tørr etter kort tid?

Velger man å sette funnet i produksjon, ruller dollarene med det samme. Damer skal ha mat, de skal på kino, de skal overraskes med små presenter, med roser, fine truser, reiser til fjellhotell med spa-fasiliteter og alskens andre små oppmerksomheter. Ødslet på feil individ er dette penger som aldri kommer tilbake. Det er dollar ut gjennom vinduet. Røde tall på bunnlinjen. Og ikke kan de kostnadsføres og trekkes fra på skatten heller. Med mindre, tenkte jeg i et inspirert sekund, man starter et foretak hvor forretningsidéen er å finne en dame. Da burde alle utgiftene kunne trekkes fra. Jeg ble glad av denne tanken, jeg tenkte den lenge og om og om igjen. Pose og sekk-tanken ble sterk. Jeg kunne både få

10


dame og spare penger. Det forbløffet meg at ikke alle gjorde det på denne måten. Jeg kunne trekke hele dama fra på skatten. Fabelaktig. Rett og slett fabelaktig. Flott. Bra. Bra.

Men da jeg ringte Brønnøysundregisteret for å forhøre meg om denne muligheten, mente de det ikke ville være i tråd med lovens bokstav. Damer og menn, sa de, må anskaffes på fritiden og uten statens hjelp. Og hvis man velger å gjøre det på heltid, er det uetisk og ikke lovlig å la fellesskapet ta regningen.

Dette sier altså staten, vel vitende om at parfolk er gladere enn andre. Og siden glade folk presterer mer enn triste, er glede en nasjonal interesse og en investering i fremtiden og i fellesskapet. Det er åpenbart at jeg burde kunne trekke dama av på skatten.

Statens nei gjorde meg oppgitt og sint. Helvetes pottitland. Er det rart vi kommer til å slite når oljen tar slutt?

6.2 Folk har det for bra

Det er sjokkerende å si det, men ukene forsvant, og ingen nappet på brosjyren. Jeg stønnet av sinne. Proaktiviteten var mislykket, og det var et hardt slag for meg. Følerne jeg hadde satt ut blant familie og venner, førte ikke noe med seg. Slik har det blitt. Plutselig satt jeg med tusenvis av bilder som ikke kunne brukes til noe. De lå i store bunker rundt i leiligheten. Bilder, bilder, bilder. Damer overalt. Flate bildedamer. Ubrukelige. Det hadde kostet tusener å få bildene printet ut, med lys kant, på fint fotopapir hos en fotoperson i en fotobutikk. Jeg forsøkte å selge bildene på nettet, men ingen nappet. Til slutt satte jeg prisen latterlig masse ned. Damebilder er tydeligvis kjøpers marked for tiden. Folk har det for bra.

7.0 En dag i parken

Så en dag da jeg var ute og løp i parken – tanken var å presse

11


BMI-en ned til 25,4, bare på faen, i grunnen, bare for å vise for meg selv at jeg kunne klare det nesten uten anstrengelser – dukket det opp en flokk mennesker med hunder. De var så glade. Både folkene og dyrene var glade. Jeg ble stående og se på dem, mens jeg tøyde ut mot et tre. De kosesnakket med beistene sine og utvekslet informasjon om noe. Så vidt jeg var i stand til å høre, dreide det seg stort sett om tips angående hundehold. Etter hvert løste flokken seg opp. Eierne gikk hver til sitt med dyrene sine. Til slutt sto bare en kvinne og hunden hennes tilbake. Det var en omfangsrik, dunkel hund av en rase jeg ikke visste hva het. Den var stor som et overvektig barn som alle later som at ikke er overvektig, av frykt for å såre foreldrenes og barnets følelser. Hunder har aldri vært min ting, men denne var i det minste interessant. Den sto hele tiden og jokket mot et tre, og kvinnen klarte ikke å trekke den med seg. Hun var pinlig berørt og kikket rundt seg. Folk som gikk forbi, så på henne og hunden, og de flirte hånlig til hverandre. Kvinnen så bedende mot meg, som om jeg kunne frelse henne.

7.1 Mistanke om noe merkelig

«Hva heter hunden din?»

Om det var fordi stemmen min var mild og imøtekommende, eller om hun bare var generelt lei seg, er uklart for, men spørsmålet lokket uansett frem tårer hos den ukjente kvinnen. Hun støttet seg mot skulderen min og gråt. Det varte og rakk. Folk fortsatte å strømme forbi, men nå så de ikke lenger bare på kvinnen og hunden, men også på meg. En mann, en gråtende kvinne og en stor, jokkende hund. For meg var hele situasjonen ny og litt ukomfortabel. Folk bruker ikke å se på meg. Min person tilhører vanligvis den litt usynlige typen. Men nå var det mange blikk i min retning, og folk spekulerte utvilsomt i at mannen som sto ved siden av den påfallende hunden, var en del av situasjonen, at mannen hadde ansvar, at det kanskje var mannens manglende kontroll som hadde ført hunden inn i det grenseløse, hemningsløse og åpenbart uhensiktsmessige desperat-seksuelle adferdsmønsteret.

Det var nada i denne scenen som lignet det indre bildet jeg hadde hatt av kvinnen i det romerske hobbittlandskapet. Ikke var omgivelsene preget av dypgrønne farger, ikke var kvinnen høyreist, staselig eller alvelik, ikke hadde hun flagrende klær, og lite tydet på at hun bodde i en hytte i en bakke. Likevel ble jeg stående. En følelse av at noe spesielt var i ferd med å skje, fylte

12


meg. Interessante ting dukket endelig opp i livet mitt, noe var helt klart på gang. Kvinnen gråt seg ferdig og beklaget seg. Hun het Rosa, sa hun. Rosa Sølder Frisch. Foreldrene hennes hadde vært litt spesielle, sa hun, de hadde planlagt å kalle barnet sitt for Evert Taube Sølder Frisch, men så ble det forsyne meg en jente, og da de hadde kommet over skuffelsen, kalte de henne Rosa. «Unnskyld at jeg gråter», sa hun da vi hadde hilst.

Jeg sa ikke tenk på det. Hun sa at hunden gjorde henne skikkelig frustrert noen ganger, men at hun samtidig var så glad, så glad i ham, hun sa «ham» og ikke «den», og hun sa at den het Virlaval. Jeg sa: «Virlaval?» Og hun repeterte navnet, Virlaval. Jeg nikket slik man nikker når det fins grunn til å anta at noen muligens er spesiell på grensen til rar, men man ennå ikke har nok informasjon til å være sikker. Mens hun snakket, hadde det store dyret med det rare navnet skiftet jokkefokus fra treet til beinet mitt. Jeg skjøv den vekk, men den kom tilbake, og måten kvinnen så på meg på, fikk meg til å la være å dytte den bort en gang til. Rosas blikk var utforskende og mildt, som om hun var forberedt på at jeg straks ville be henne ta bort dyret sitt og deretter fordufte. Det var en tålmodighet over henne, som om hun var vant til dette, slik folk med vanskelige barn venner seg til omgivelsenes negativitet, men vet de må utholde det og stå i det, fordi de uansett må leve videre med barnet. Og siden andre ikke elsker det, må de elske det desto mer. Rosas lojalitet var hundre prosent på dyrets side, men hun var spent på reaksjonen min, det fikk jeg bestemt inntrykk av. Hun så ned på dyret sitt, og jeg fulgte blikket hennes. Det som møtte oss var ikke noe trivelig syn. Dyret var nå langt inne i sin monomane jokkeverden, og det var fortsatt beinet mitt som tok støyten. Hele legemet mitt ristet i takt med det store dyrets bevegelser. Jeg holdt meg fast i treet for å beholde en slags verdighet, i hvert fall med den øverste delen av kroppen, og jeg fornemmet mer enn tenkte at hvis jeg nå reagerer annerledes enn hun var vant til, ville det gjøre inntrykk på henne. Og jeg merket at jeg hadde lyst til å være en sånn kar som gjorde inntrykk på en

13


som Rosa. Jeg merket også noe annet. Rosa så på meg på en måte som fikk meg til å mistenke at hun kom til å si noe merkelig. Og ganske riktig.

8.0 Anmerkning om bokstaven J

Rosa tok ordet og sa noe helt annet enn jeg hadde ventet meg. Hun var en type som ting forsvant rundt, sa hun. Hun var en som reduserte og reduserte, til det ikke var noe tilbake. Slik var hun. Og hvis jeg ikke kunne leve med det, måtte jeg bare forsvinne først som sist. Jeg tok henne ikke på alvor. Trodde bare det var noe hun sa. Lite visste jeg at det kom til å bli helt konkret i løpet av ganske kort tid.

Det første jeg ble nødt til å akseptere, sa hun, var at bokstaven J ikke lenger kunne brukes. Den måtte skrotes. I dette sekund. Var det greit?

Tankene raste i meg. Kunne den bokstaven forsvinne fra livet mitt? Det ville bety store forandringer. Men faen heller. Rosa var en potensiell livsledsager. Det var ikke til å ta feil av. En bokstav fra eller til kunne vel ikke være så farlig. Bort med den. Plutselig føltes det som om den aldri hadde eksistert. Fra nå av skulle eg si og skrive «eg» i stedet for det andre ordet med den bokstaven eg nettopp hadde funnet ut at eg var ferdig med. Med ett foraktet eg den idiotiske bokstaven som eg inntil nylig hadde brukt helt ukritisk, som en idiot. Eg likte for eksempel ikke at den hadde en bøy på seg. For en dum bøy, tenkte eg og begynte å le. Eg hadde virkelig behov for å drepe den bokstaven, følte eg. Eg hadde brukt den for siste gang. Fornøyd med denne bestemmelsen, så eg på Rosa og nikket.

9.0 Flere bokstaver forsvinner

Rosa tok armen sin rundt min som om vi alltid hadde vært venner.

14


Eg forsto ikke at det som foregikk, kunne foregå, men eg var lykkelig for at det pågikk og for at eg ikke hadde trukket meg vekk som instinktet tilsa. Dette med å gå tett inntil hverandre er ikke helt uvanlig blant mennesker som lenge har lengtet etter nærhet og varme, har eg lest i ettertid. Vi knuget hverandre. Rosa. Eg. Tett. Inntil. Rosa virket like spent og sitrende som meg, fikk eg inntrykk av, om ikke spentere og enda mer sitrende. Og Virlaval var ikke vulgær og gra lenger. Den gikk pent ved siden av oss og oppførte seg som et normalt dyr. Plutselig var vi som et hvilket som helst par som vandret tur i parken med hunden sin. Eg følte meg oppmuntret og fornøyd, og Rosa sa at det forresten var et par andre bokstaver vi skulle slutte med. X måtte for eksempel bort, sa hun. Det var greit for meg. Det ville ikke bli noe stort savn. Eg sier nesten aldri noe med den bokstaven i. Deretter, omtrent under den pent smidde porten i enden av parken, sa hun at det samme gjaldt q. Den brukte eg uhyre sjelden, og eg bestemte meg for at dette var siste gang eg skulle si et ord på q.

«Quickstep», sa eg.

«Hva sa du?», spurte Rosa Sølder Frisch.

«Ingenting», sa eg.

«Din lille luring», sa Rosa og strøk hånden min.

Rett etter ba hun meg glemme w. Eg nikket og lo. Farvel, unødvendige bokstav, tenkte eg. Og lykke på reisen. Det ante meg at med dette tempoet var det snart ikke flere bokstaver å ta av. Men eg brydde meg ikke, for eg hadde møtt Rosa.

10 En ny tid starter

Den første tiden var fantastisk. Det må det være lov til å si. Vi kunne ligge om nettene og bare mumle lyder til hverandre. Eller tall. Eller en miks av ord og tall og lyder. Selv om lydene eller tallene ikke betydde stort i seg selv, var de viktige for oss. Vi fant mening i den minste ting, vi fant mening der ingen andre ville ha funnet noe som helst, men for oss var det erklæringer om hva vi følte for hverandre. Det usagte lå i tonefallet, i pausene mellom sifrene og ordene og lydene, i en liten skarring i stemmen, ord var likegyldige, vi var uansett i ferd med å kvitte oss med bokstavene, én etter én. Og ikke bare bokstavene. «Det er for mye av alt», sa Rosa ofte. Vi må barbere og raffinere. Snart måtte flere bokstaver forsvinne, men vi burde komme hverandre nærmere først, mente hun. Hvis vi ble ordentlige perlevenner, kunne vi kvitte oss med alle sammen, mente hun også.

15


10.1 Lenge kunne de nattlige samtalene våre fremstå omtrent slik:

Eg: «Eg elsker deg 123456789 høyt.»

Rosa: «Men eg elsker deg 987654321 høyt.»

Eg: «Mumle, mumle.»

Rosa: «Mmm.»

Eg: «01010101010101010101.»

Rosa: «0101010101­0101010101­0101010!»

Rosa: «Nei, forresten: 1111111111­0000000­00!»

Eg: «666!»

Rosa: «999! Det er number of the beast opp ned, og det blir dobbel blasfemi, eller muligens trippel. Katsjing!»

Eg ble stum lenge. Av beundring, først og fremst, og fordi hun var så slu.

Eg: «5555555555­55555555­55, 55.»

Rosa (hviskende): «6666666666, 66.»

Eg: «7 + 7 + 7.»

Rosa: «1,2 i andre.»

Eg: «2,1 + 110 - 110 - 2,1.»

Rosa regnet litt i hodet og sa: «Er lik 0.»

Slik holdt vi på.

Det var en løssluppen og vakker tid. Dessverre var den altfor kort.

11. Ingen flytter helt inn, begge flytter litt inn

Eg hadde sett for meg at Rosa skulle bo hos meg. Det ville, som eg allerede har antydet, bety mindre utgifter. Men Rosa sa nei. Hun mente det ville bli en for stor belastning for Virlaval. Dyret kunne komme i ubalanse, sa hun, og det fikk eg inntrykk av at var det siste hun ville. Når Rosa skulle sove hos meg, tok de alltid

16


med seg Virlavals saker. Teppe, børste, en trillebag med andre ting hun syntes dyret burde ha, for den indre roens skyld. Av og til, egentlig oftere enn ikke, sov eg hos henne. Det var enklere for alle, og eg var forelsket nok til at eg ikke lagde et problem av det. Penger var ikke viktig lenger. For første gang var ikke penger viktig. Eg glemte rett og slett å tenke på penger. Av og til betalte eg for tingene vi kjøpte og maten vi spiste, andre ganger betalte hun, eg brydde meg ikke om hvem som betalte hva, plutselig var det uviktig. Eg tror vi begge hadde en følelse av balanse, men eg vet ikke, vi snakket aldri om det.

12. Virlaval og eg

Rosa fulgte nøye med hvis eg kommuniserte med Virlaval. Hun kunne for eksempel stå bak en dør eller et møbel, eller oppholde seg i et tilgrensende rom, tett ved døra. Hun var musestille, men eg visste hun var der. Noen ganger fikk eg inntrykk av at Rosa undersøkte hvor konsekvent eg var med Virlaval. Rosa var opptatt av konsekvens, at man ikke skulle si én ting til dyret den ene dagen og noe annet den neste. Hun lyttet dessuten til tonen eg brukte, og hun kommenterte det hvis hun mente eg var for skarp. Man skal være konsekvent, rettferdig og bestemt, samtidig som man alltid er mild, sa hun ofte. Man skal være som en idealforelder, balansert, klar, man skal være som verdens beste skolelærer. Og hun var nøye med at Virlaval ikke måtte sjokkeres, skremmes eller overraskes. Og dyret skulle ikke oppleve ubehagelige ting gjennom audiovisuelle medier. Fjernsynet var omtrent ikke i bruk. Lyder skulle være forutsigbare. Ikke plutselige og høye. Hvis vi tok med Virlaval til fremmede steder, gikk Rosa alltid inn i nye rom først, hun forsikret seg om at lydbildet var akseptabelt for hunden. Et par ganger sa hun at hun skulle ut, og ba meg ta vare på Virlaval. «Selvsagt», sa eg, eg ville være en klippe, eg ville være solid og fin og god. For Rosa. Og hvis det var omsorgen for Virlaval som var veien til hennes myke gunst og varme, var det OK for meg.

Uten at eg tenkte over det, tilbragte eg stadig mer tid med Virlaval. Det var eg som tok dyret med til dyrlegen for

17


undersøkelser. Som regel var alt i orden. Men Rosa var hypokondrisk anlagt på hundens vegne. Det var viktig at ingenting hendte dyret. Og eg tok Virlaval til dyrepsykolog. Første gang var Rosa med. Senere bare Virlaval og eg. Rosa var stadig oftere trøtt. Trengte søvn og ro. Ingen forklaring på hvorfor.

13. Det dyrepsykologen sa

Psykologen brukte ikke ordet jokking. Det var nedsettende overfor hunden, mente hun. Hun foretrakk «ri». At hunden rir. Det var en veldig normal oppførsel. Alle rir, mente psykologen, mennesker rir, og for eksempel hester og undulater, og ikke minst hunder. Det kan komme av stress. Det kan komme av hormoner. Det kan komme av tusen koblinger i hundesystemet som vi ikke-hunder ikke kan fatte. Det kan komme fordi det koker litt i topplokket, og siden hunden ikke kan uttrykke seg i ord, omformes det til en seksuell aktivitet. Det samme er tilfelle med enkelte autister, sa psykologen. En gang lånte hun et kamera til en autistisk ungdom, fortalte hun. Da hun etterpå så på bildene, oppdaget hun at de første bildene forestilte omgivelsene hans, tett på, en gaffel, en PC-skjerm, deretter hans eget ansikt, tettere og tettere. Og hva trodde eg var det neste? Eg nikket. Eg forsto hva som kom. Rumpa? Nettopp. Opp i rumpa. Femti slike bilder. Tettere og tettere. Hun ble stille, og vi satt en stund og liksom tenkte over dette. Virlaval forsto neppe det som var blitt sagt, tenkte eg. Her var vel hele problemet med dyrepsykologer i et slags nøtteskall. Dyret blir snakket om, og ikke til. Eg kunne gå ut fra kontoret klokere enn da eg kom inn, mens Virlaval ikke ville ha mer innsikt enn før. Eller tvert i mot. Dyret ville bli fylt av undring og uro. Hvem var denne fremmede kvinnen? Kom hun til å føre noe godt med seg?

14. Enda flere bokstaver forsvinner

Rosa vekket meg en stille natt og sa at nu hadde hun kvittet seg

18


med å. Ferdig med den. Hun var lettet og glad. Hun sa at eg heller ikke kunne bruke den mer. Eg sa greit. Hun sa og at hun hadde satt opp en kontrakt eg kunne underskrive, hvis eg ville.

I den sto det at hun aldri skulle forlate meg.

«Aldri?», sa eg.

«Aldri», sa Rosa.

«Det kan du vel ikke love», sa eg.

«Jo», sa Rosa, «tenk for at eg kan det».

«Aldri er et stort ord», sa eg.

«Ikke helt like stort som du tror», sa Rosa. «Ikke for meg.»

«Hva skal eg love i retur?», sa eg.

«Ingenting», sa Rosa. «Ingen verdens ting.»

Eg tenkte litt på det, kom fram til at det var en god deal og skrev under.

15. Sykdom

En annen natt ble eg vekket av at Virlaval befant seg i sengen. Eg strakk ut armen og ventet meg myk Rosa-hud, men grep i stedet Virlavals tunge ragg. Rosa var borte. Eg gikk rundt i leiligheten og fant henne tett på PC-en. Hun redigerte noen opptak. Hun hadde ikke hørt meg, og eg satte meg i sofaen. Eg var i videoene. Det var meg hun studerte. Opptakene var tatt rundt omkring i leiligheten. Fra kameraer eg ikke visste at fantes. Rosa gransket oppførselen min overfor Virlaval. Det var inntrykket eg fikk. Hun nikket fornøyd for seg selv, noterte et eller annet, og etter hvert fant hun frem en sprøyte i en skuff. Hun fylte den med noe flytende fra en ampulle og satte sprøyta i armen, trykket den sakte inn og fjernet den etter en lang stund. Etter det lente hun seg bakover i kontorstolen og pustet sakte og velbehagelig.

«Rosa», sa eg til slutt. «Hva driver du med?»

Hun snudde seg sakte og møtte blikket mitt. Hun virket sløv,

19


hun smilte, lukket øynene.

«Rosa?», sa eg en gang til, høyere og mer bestemt.

«Det er noe eg ikke har fortalt deg», sa hun omsider.

«Hva for noe?», spurte eg.

«Eg er syk», sa Rosa.

«Syk?», sa eg.

«Syk», sa Rosa.

«Hvor syk?»

«Temmelig syk.»

«Hva betyr det?»

«Ordentlig syk», sa Rosa. Deretter gled hun ned fra stolen. Eg bar henne over i sofaen og la henne ned.

16. Ferdig med «h»

I dagene som fulgte kom det frem at Rosa hadde vært syk lenge. Hun hadde villet sikre Virlaval et godt liv etter at hun var borte. Da eg dukket opp, hadde hun lett etter en som meg i lang tid. Det sto klart med det samme, sa hun. Eg var den Virlaval behøvde. Rosa var glad i meg, det var ikke kynisme, hun ville ikke at eg skulle tro det. Rosa fant en som fungerte for dem begge. Men snart kunne hun ikke være glad i meg lenger. Rosa kunne ikke være glad i noen. Ikke en gang i Virlaval. Dessuten var tiden ute for bokstaven «h», sa Rosa.

17. Ikke til Syden med damer

Eg forsto at eg aldri skulle til Syden med kompisene og kompisenes damer og Rosa. Eg forsto at eg og Rosa aldri skulle trekkes på en morsom banan bak en rask farkost til vanns. Rosa var ikke den typen kvinne. Ikke lenger. Rosa var dødssyk. Det ordet ringte i meg sent og tidlig. Dødssyk, dødssyk, dødssyk. Det

20


er bare et ord, som alle andre ord, men betydningen er nedslående. Dødsss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­yk. Ssss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­yk. Den ubehagelige og slangeaktige s-lyden ringte i meg sent og tidlig. Eg sto foran speil og sss­sss­sss­sss­sss­sss­-et. Tungen mot ganen. Ssss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­ss. En enkel lyd. Den forfulgte meg. Rosa som eg var blitt knyttet til, var sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­syk. Dødsss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­yk. Det var som om føkkings Voldemort hadde tatt bolig i meg.

Eg skulle miste min etterlengtede livsledsager. Og i stedet få et stort dyr.

18. Livet gir og tar

Livet, tenkte eg stadig, det gir og tar, men noen ganger tar det faen ta meg mer enn det gir.

19. Redusere, redusere

I tiden som fulgte, sluttet Rosa og eg med alt mulig. Rosa og eg gikk ikke lenger ut. Bort med kino. Bort med teater. Ikke restauranter. Ikke bibliotek, ikke bilturer, ikke togturer. Ikke danskeferga, ikke musikk, ikke litteratur, ikke aviser. Den daglige lufteturen med Virlaval var det eg som foretok. Vi gikk i skogen bak blokkene der Rosa og Virlaval bodde. Traff mennesker. Virlaval snuste i skrittet deres. «Unnskyld», sa eg, «men Virlaval er den typen dyr som snuser i skritt. Det er en greie for den», sa eg. «Den har intens forplantningsmani.» Folk forsto. Folk forstår mye, dersom man bare forklarer ting for dem, det lærte eg nu. Mens Rosa forsvant mer og mer inn i sofaen, brukte eg bokstavene som fortsatt fantes, snakket med forbipasserende folk og kom nærmere enkelte av dem enn eg inntil nylig trodde var mulig for meg. Være i skogen med et dyr og komme i kontakt med forbipasserende mennesker, er en god ting. Det var dessuten fint med furuer og luft og meg selv og et stort og pesende dyr som hele tiden trakk meg snusende med. Det var en fin avveksling fra

21


den trykkende stemningen i leiligheten. Folk som skal dø, er noen ganger krevende selskap.

«Ikke mer ‘æ’», hvisket Rosa i det eg kom inn.

«OK», sa eg.

Sakte smuldret ordenes og tingenes betydninger opp.

19.1 En liste

Eg hadde laget meg en liste over forsvunne bokstaver. Den var festet med en artig kaktusmagnet til et skap med metallfasade ikke langt unna der eg lagde mat. Det var satt av plass til flere bokstaver. Eg forsto at det snart ikke skulle bli mange tilbake.

20. Adoptere

Rosa ville at eg skulle adoptere Virlaval. Eg syntes det virket sprøtt og tilskrev forslaget til sykdommen hennes. At den hadde faser med mental ubalanse. Hun ga seg ikke.

«Er det ikke tilstrekkelig at eg bare tar den til meg?», spurte eg. «Nei. Nei. Nei. Nei.» Hoderisting. «Din rass!» Hun kalte meg rass. Eg hadde aldri hørt det ordet fra hennes munn før, men nå kalte hun meg rass i sikkert seks minutter. «Rass!», sa Rosa. Rosa sa rass! «Rass! Gå, rass! Rosa sa rass!», sa Rosa. «Rosarass! Rassrose!» Slik fortsatte det. Eg satte meg ute, og Rosa ropte «rass!» til hun besvimte. Da kom eg inn og bar henne til sengs.

Senere fortsatte det. «Adopsjon my ass. Glem det», sa Rosa. Ikke tilstrekkelig. Langt i fra, faktisk. Eg måtte adoptere. Rent lovmessig ville det da ikke finnes tvil. Virlaval var min, og skulle forbli det. Og Rosa skulle ikke dø før adopsjonen var i orden. Det var bombesikkert, og det kunne eg banne på. Det ble en lang prosess. Det var ikke bare, bare. Dyr som Virlaval beskyttes av rettsvern, og dyreglade mennesker blir bekymret. Visste eg nok om slike dyr? Var eg lettsindig? Drakk eg alkohol? Seksuell

22


legning? Var eg i god nok form? Eg fikk attester fra legen. Eg la frem BMI-en min. Eiere av dyr som Virlaval burde være i orden rent BMI-messig, ble det sagt. Det var sentralt at eieren skulle leve lenger enn dyret, for ellers kunne dyret bli alene og lei seg og trist og ensomt. Dyr forstår seg ikke på død. De strever med død, ble det sagt. De strever nesten mer enn mennesker. Derfor ble eg ble kurset og testet. Man spurte meg om mange ting. Papirer og stempler. Og flere papirer og flere stempler.

21. Tøys og tull før døden

Den dagen da eg omsider ble godtatt som adoptant av Virlaval, forandret Rosas blikk seg. Det ble tryggere og mildere og sank lenger innover. Rosa visste at hun kunne slappe av. De siste ukene kom en sykepleier innom og assisterte. Sykepleieren kom innom 2 ganger om dagen, av og til 3, av og til 4, noen ganger 4308811111­1234789987­12332133793289 ganger om dagen. Nei, det siste er en overdrivelse, spøk er viktig, til og med i livets siste fase. Spøk og tull. Det hører med til døden. Rosa hostet og lo av tøyset mitt. Eg fikk frem Rosas latter, og det var lenge siden sist og derfor en god ting.

22. Dressmann-dressen

De siste par ukene Rosa levde, gikk eg med Dressmann-dressen. Rosa trodde meg ikke, da eg sa den kom fra Dressmann. Rosa trodde eg snobbet nedover, at dressen var handlet inn i for eksempel London eller Bangkok eller Paris eller Tokyo. «Eg var aldri i de byene», sa eg, og eg sa at enkelte trodde det samme som Rosa, at dressen ikke var fra Dressmann, men at det like fullt var sant. Rosa trodde det fortsatt ikke, men ville at eg skulle bruke dressen. Antakelig fordi den lyste litt opp i alt det stusselige. En fin dress skal ikke kimses av. Den er fin, selv om livet bare skal leves en ganske kort stund.

23. Storslagent tenkt

Sykdommen tok kontroll. Rosa ble blekere fra time til time. Rosa

23


surret. Surr, surr, surr, sur og surrete og sur og surrete. Rosas surr. Eg lyttet til alt sammen. Og hun rullet med r-ene. Rosa rullet sakte r-er fra sofaen. «Rrrr­rrr­r», rullet det fra sofaen. «Rrrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­r», rullet det. Og «rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­ass!», rullet det. Det liknet en dues kurring. En sint dues rulling. «Rrrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rass!» «Rrrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrass!»

Eg var imponert over opplegget. Det må eg si. Det var fascinerende for meg at eg var tiltenkt dyrepasserrollen etter Rosas død. Det var samtidig irriterende og fascinerende. Rosas kongstanke var storslagen. Rosa hadde funnet meg. Eg hadde blitt funnet. Eg var redningen. Det betydde nok at eg var litt mindre elsket enn eg hadde trodd. Men det betydde likevel at eg antakelig var elsket. Litt elsket, bittelitt. Litt av Rosa og mye av dyret. Og det er bedre enn ingenting, tenkte eg, tross alt, en elsket dyrepasser. En stødig fyr. Ikke alle blir funnet verdig som dyrepasser. «Eg er spesiell», tenkte eg. «Lille eg er spesiell og fin, eg er en slik solid en, folk kan se meg og vite at eg er bra til for eksempel dyreting. Slik er eg. Fine meg.» Gikk eg rundt og tenkte. Ikke alle livsledsagere kan leve lenge. Slik er det. Noen dør. Og noen mennesker og dyr lever videre når andre dør.

24. Ytterligere redusering

Vi kuttet ut TV, vi kuttet ut «v». Droppet dobesøk, sykepleieren tok seg av det med kateter og sykehusmetoder. Kuttet ut radio, kuttet ut elektrisk lys. Kuttet ut lesestoff. Sykehusnarkotikaen dryppet og klukket nesten lystig i plastposen over Rosas skrøpelige kropp. Sluttet med bokstaven «m».

Virlaval helt stille. Den forsto ikke. Eller den forsto. Eg er usikker. Dyret stille i sekunder og dager.

25. Ord og dikt og logopeder

Med få dager og netter tilbake i livet, begynte Rosa en underlig

24


lydlek. Diktlek, lydlek. Den gikk fra natt til dag og fra dag til natt. Noe ble forsøkt sagt. Tingene. Alt skulle bort. Rosa snakket, røsten uklar, fjern, nær, tett, trist, raspete, ruglete og bløt. Kaniner. Folk fra Grønland. Karaoke. Indianere. Kyssing i inngangen til butikken, gratis is. Skulle bli borte. Borte. Reiser, beiser, begre, gründere, syndere, undere, sekstanter, tanter, ledninger, fredninger, blindebukker, klokker, stokker, en liten prat i en bekk en søndag i april. Borte. Borte.

Rosa surret og surret, ustoppelig. «Rass!» Der var det igjen. «Rasss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­sss­ssykdom!» Deretter død. «Død!», ropte Rosa. «Surr, surr, surr, surr, surr, surr, rokken den går. Borte! Borte! Turer til fjellet», ropte Rosa, «turer til Bergen, til stupestedet bak utspringet bak naustet, til Niagarafossen, Nicaragua, til Nice, til Nilen med bilen. Borte. Borte. Lage fiskekaker en tirsdag. Sykle til et fektekurs. Tegne en bregne, en sag, et fag, en kompis, en filosof eller bare en strek. Borte. Predikanter, unge tanter, lakselus, badehus, karantener, aspegrener, fisketurer, regnskurer, Ladoga, Ladoga», dette sa den syke flere ganger. «Brus, hus, tåkelurer. Borte. Borte. Skilpadder fra India, fra Singapore, fra Bosporos. Rypespor i nysnø, linfrø i nybakt brød, istapper fra frossen foss. Alle oss. Alle oss og alle dere, det blir ingen flere. Tyske skrin. Borte. Engelsk gin. Borte. For alltid din, Borte. Det brune, det beige, det røde, det øde, det sakte, det bakte. Borte. Ballsport, fiskekort, labradorer, druer, gotiske buer og gotiske gnuer, doriske søyler, korintiske, joniske, kroniske. Borte. Tannbøyler, brannsøyler, ridedyr og deres tøyler. Borte, borte. Fisker, grisker, kaker, raker, kraker, draker, ris, pris, gris, bunker. Dansker. Grunker. Hansker. Bunker. Borte. Rabbagaster og granater, fiskekaker og salater, borte, borte. Oppskrifter, oppdrifter, rifter, rifler, grifler. Borte. Bolter, colter, oter, noter, skroter, krukker, bløt grøt, nikkedukker. Borte. Gress, stress, lister, klister, personlighetsbrister. Og brekninger, trekninger, ugler, bugler. Glør, stør, alt. Fantestreker, greker, ridende kveker. Øl, øst, søt, løpe, sol, dyr og bruer, dyrskuer, borte. Sprengte uer, pil og buer.

25


Borte. Borte.

Rrrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rass!», sa den syke. «Rrrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrus!», sa den syke andre ganger.

«Brrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­», sa den syke, da den syke frøs. Rosa kalte seg selv «Den syke». Rosa rallet, rullet. Den syke skalv og frøs og nøs. Den syke sa: «Rrrr­!» og «Brrr­!». Og den syke sa: «Eeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeei!» Og «Ooooooooooooooi!» Og «Brrr­rrr­rrr­rrr­rrr­i! Brrr­rrr­ri!» Bri? Eg tenkte ost. Eg tenkte ostelyd. Rosa fikk ost. «Brrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rri!» Rop etter ost. Den døendes rop etter ost. Sterke lyder, intense blikk. Eg holdt dørene lukket. Eg holdt ørene lukket. En logoped satte en stopper for bråket. En logoped for døende. Ingen enkel jobb, forsto eg. Dyrt. Det kostet penger. Logopeder liker penger. Penger fra døende og svake. Slik er logopeder, forsto eg, og spesielt logopedenes markedsleder. Opptatt av penger. Resultatet var dog i orden. Brrr­rri-ropene stoppet, rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrr­rrass-ropene tok slutt, ooooooooo-ropene likedan. Den syke ropte ikke lenger. Logopeden dro med sine penger.

26. Siste ord og siste lyder

Den syke tok farvel med kloden og oss og alt. Dyret hørte på. Eg hørte på. Det tok sin tid. Døden forhaster seg ikke. Den glir i luften, som en ørn. Ser oss an. Lenge, lenge. Stuper ned til slutt. Suser nedover, suser og bruser og snapper oss opp. Snapper den syke og elendiges kropp. Alt det andre der inne i skallen fordufter, blir borte. Likt et hurtigtog i en tunell. Borte. Borte. Den syke snakket lavt natt og dag, listet opp, lekset opp. Uten stopp.

«Roser», sa den syke, «og alle andre planter. Borte. Gloser,

26


poser, ortopeder, gamle seder, stille gleder», sa den syke. «Frakker, fruer, sanger, ganger. Borte.» Den syke knuget og ruget, lengtet til slutten. Eg bare satt der. Eg satt der og satt der. Knuget tilbake. Nynnet, plystret, leste, peste. «Krakker blir borte», sa den syke, «og brakker og neser, leser, laser. Borte. Borte. Sildekongen, rødballongen, labrador og Finland og Alaska», sa den syke. «Dataspill, utegrill, Nebraska, trappa som vi vaska. Urfolk, surfolk, satan. Lyckliga gatan. Ekorn, popcorn, knott og katt. Dag og natt og hatt og bratt», sa den syke. «Borte. Ketchupflasken, du og eg og pengetasken. Store penger, store drenger. Bobler, erter, solen og dessuten rekruttskolen. Fester, rester, alkotester», sa den syke.

«Bollere, tollere, fariseere, treere, borte. Borte. Igelkott, bankerott, tepper, lepper. Ablegøyer, papegøyer, øde øyer, borte. Findusfisker, bakerdisker, stekte risker, borte. Racerbiler, korsettspiler, delte filer, borte. SAS og flass og utedass. Borte. Borte. Chicken tikka, kast på stikka, borte.»

Den syke trakk seg lenger og lenger inn i sofaen. Sofaen klarte alt, åpnet seg, lignet ikke andre sofaer. Spesiell. En spesiell sofa. Eg sov knapt nok. Eg ble rørete i skallen. Den sykes sang sløvet og døset. Eg satt der og satt der. Eg pustet. Eg fantes. Den syke fantes ikke, eller fantes og fantes ikke, den syke fortsatte sangen.

«En gang», sa den syke, «fikk eg suss i en buss av en russ og ble i stuss». Slike ting sa den syke. Det kunne ta lange tid uten en lyd, deretter lyd, lyd, lyd uten stans eller stopp. Tanker alle steder, ingen steder. Eg befant meg et sted utenfor steder og tider. Elle stelle deg fortelle, kraftig ødelagt skallecelle. Lakenskrekk og blekksprutblekk. Borte. Alle de den syke elsket før, alle de ble elsket før alt dør. Sprøtt og synd og fælt og trist. Forlate føkkings alt til sist. Det var et res, et rotteres. Et res, et pes, et rottepes. Eg ser et res, eg ser et pes, et res, et rottepes, eg ser et res, eg ser et rotteres og rottepes og eg ser rottepiss og rotterass og rissrass og riffraff og flippflopp og prisras, et prisrass, et prissrass, et rasspriss, et raspriss, et pissras, et res, et res, et pes, et ras, et res, et ras, et res, et res, et ras, et res, et res, et res, et ras, en dress, en press, et dresspress, depress, et depressivt dresspress, alt skal drepes, en ressurs, et res, det bles, en rotte fes.

27



27. Ordene i luften

Eg ser deg i senga. Det pustes. Litt. Stille nu. Lille du er stille nu. Det startet annerledes enn det sluttet. Eg søkte noen, fant deg. Tenkte på lek og glede, på kropp og nærhet. Tenkte på utgiftsdeling og kos, og det ble annerledes. Helt annerledes. Nu har eg et beist, og du ligger her og dør og eg spør. «Kor skal eg nu? Og kor skal du?» Eg søkte deg og fikk et beist. Eg søkte deg, og du er sprø og nesten død. Eg er litt skuffet.

Du roper opp, du roper «fuck!». Og du roper «fuck og fuck og fuck og fuck». Og enda en gang. Du roper «fuck og fuck og fuck og fuck» og til slutt «fuck» for siste gang. «Ferdig med ‘c’», sier du til slutt, og eg føyer den bokstaven til listen.

Neste dag er du borte. De siste tallene dine, bokstavene dine, de du ikke brukte opp da du fantes, flyter i luften. Det står:

Takk for at du tar vare på kåte Virlaval.

Elsker deg. Hill Cæsar.

Rosa.